Ikke hennes tur

Januar 2014. Drittmåned. Drittår. Mørkt. Kaldt. Ekkelt. Hun hadde bestemt seg. Ingen hemninger, ingen tanker. Vil bare ha fred. Ordentlig fred. Egoistisk som hun er. Hun har prøvd lenge nok nå, på å være et vanlig menneske med et vanlig liv med vanlige tanker og vanlige følelser men hun får det ikke til. Hun kommer aldri til å klare det, pessimist som hun er. Serequel depot var heller ikke redningen selv om legen trodde det. Gjorde det bare verre. Bråsluttet på de nyttårsaften og bestemte seg for å bli normal. Igjen. Kunne man ikke bråslutte på de? Det visste hun ingenting om. Handlingene hennes tilsvarer noe annet. 4 Sobril vil gjøre alt bedre tenker hun.

tumblr_m02ux1YCTy1r2buwto1_400

Første toget til Oslo S og rett på plata, byens beste sted for rusavhengige når de må ha sin daglige dose av pulveret som spiser opp sjela dems. Det er både lettere og koseligere enn å kjøpe seg en øl, men ikke billigere. 

Hun hviler øynene på den som ser mest sliten ut og går bestemte og kjappe steg mot han «Dop?» Det er det første spørsmålet hun stiller den dagen og mest sannsynlig det siste hvis hun får det som hun vil. Hun kjenner seg urolig. DOP. Noe av det mest skitne som finnes men som allikevel gir en euforie du aldri har kjent maken til. Det heftigste stoffet i verden som eter sjelen din levende og spytter den ut etterpå med slimete rester av verdiløshet, håpløshet, elendighet og ubeskrivelige abstinenser som kan ta livet av alle og enhver. «Er du politi?» svarer han tilbake med en hes og sliten stemme. Hun klarer nesten trekke litt på smilebåndet idet hun fomler i veska etter sprøytepumpene som ble delt ut gratis rett borti gata. Hun åpner veska og viser det til han. Han titter på henne og gir tegn til at de må flytte på seg litt. Privacy. Very important people.

«En halv», sier hun mens hun leter etter 500-lappen i lomma. Han spytter ut en av mange klumper han oppbevarer i kjeften. «Her!» Den våte klumpen treffer hånda hennes og hun tenker på hvor motbydelig han er. Hvor motbydelig hun er. «Takk!» Han ga henne det som kunne sett ut som et smil mens han sier med den hese, skjelvende stemmen sin «Men duuu…V æ r  f o r s i k t i g  a,  d e n  e r  v e l d i g  s t e r k!» «Bra!» tenkte hun og småløp nedover Karl Johans gate for å finne et hotell. Hvem stakkar ønsker å finne en ung jente livløs i en seng? Død? Hun kjenner samvittigheten gnage litt men bare litt. Hun lot internett ta seg hånd om problemet og kort tid senere satt hun der…Dette blir mitt siste syn tenker hun mens hun ser seg rundt i det rene, sterile hotellrommet. Fortsatt uten hemninger eller tanker. De eneste tankene hun måtte aktivere var hvordan hun skulle klare å mekke et skudd. Google. Her best friend når sjelevennen oRakelet ikke er tilstede. Rakel er en vandrende google, som uansett ville nektet henne å vise noe som helt. Freakforum og Youtube ble hennes beste venner i synden.

heroin_410945-2

Hun kjenner hun vil skrike. Det går for faen ikke. Hvordan treffer man åra?! Nå gråter hun faktisk litt, men kun av frustrasjon fordi hun er stressa etter å få det gjort, samtidig som hun må være helt stødig med armen og nåla slik at man treffer riktig. Der kanskje? Hun prøver. BANK BANK!! Hun skvetter opp, nåla detter ut og blodet renner. Masse blod. Traff hun?

Hun trodde endelig at psycho-hodet hennes skulle få fred, fred fra kaotiske, vonde tanker, depresjoner, stress, frustrasjon, angst, evig mas fra hverdagens alt for mange plikter, men der foran henne hvor hun sitter på sengekanten, står det en uniformert mann som har klart å låse seg inn på hotellrommet. WTF? Er han synsk eller? tenker hun mens hun prøver å tørke vekk blod og fjerne alle bevis. «Hva gjør du her?» spør hun med sint stemme mens hun skjelvende går til søppelkasse for å kaste blodig papir. «Kan du bare gå!?»

Han virker nervøs. «Kan du legge vekk det der nå?» sier han og ser bort på hånda hvor hun prøver å hjemme sprøyta med «sjel-eter`n».. «Kan du bare gå?!» svarer hun med gråtkvalt stemme. Trist fordi hun har blitt ferska og ikke noe annet.

«Det er noen som er veldig bekymra for deg, de er på vei hit nå», sier han. Hun kjenner det knyter seg i magen. Plutselig flyr det tusen tanker gjennom hodet hennes. Som en storm på en regnfull dag. Hvordan visste de hvor hun var? Hun kjenner skammen spre seg langt inn i ryggmargen og leter etter et stort, svart hull hun kan hoppe ned i. Nei…Ingen hull… Han går sakte mot henne og følger henne inn på do i håp om at hun skal vaske vekk blodet som er utover hele armen. Utenfor hotellet står moren og oRakelet med tårer i øynene. Vandrende google. Ikke et sekund for sen, Hun forstår det nå. Det var ikke hennes tur. Ikke nå.

Reklamer

Sendt av

Dette er historien om Kathleen, en selvransakende, nymoderne liksom-hippie på vei ut av et brennende helvete og mest sannsynlig inn i et nytt et, men forhåpentligvis med litt mindre flammer. Kathleen ja. Alder spiller ingen rolle, heller ikke sted. Vitnene til hele den brennende seansen vil antakeligvis bestå av hennes aller kjæreste, stakkarslige familie, venner og fiender og en bunch av idioter som ikke er verdt å snakke om men som man allikevel nevner fordi man er oppdratt til å prøve å være litt hyggelig. Meninger. Mening meg her, mening meg der. Føler ikke at meningene hennes spiller en rolle i et samfunn som er på vei nedover i et system som spiser alle sine sjeler levende uten at noen yter motstand. Hele tragedien med hele tilværelsen er at alle er ufriviliig brainwashed og det er ikke vits å verken skyve under et teppe eller det brennende helvete. Meninger eller ikke. Hun tenkte at de ubetydelige meningene hennes kunne være verdt en blogg... Her er hennes nakne sannhet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s