Barnevernets maktgrep – ”Mamma vil ikke ha meg noe mer”. Del 1

Hun har ikke klart å skrevet på lenge selv om setningene voldtar hodet hennes hver eneste natt, helt frem til morgenlyset skinner gjennom sprekken på den altfor korte rullgardinen på soverommet, mens alle Norges slaver gjør seg klar til en ny dag i barnehage, på skolen og jobb. Hun har verdens herligste, støttende kjæreste sovende ved siden av seg men hun mangler noen. Ikke bare hvem som helst.

Hun tar en bit av eplet mens hun studerer bildet av en lyshåra, nydelig frøken på dataskjermen. Det sure eplet skjærer i tennene hennes og lyden kan minne om timene på skolen når noen irriterende medelever prøvde å være morsomme ved å lage negleskrapelyd på tavla til alle holder seg for ørene til lyden tar slutt.

Hun grøsser av lyden mens hun fortsetter å tenke på datteren sin som hun gjør hver eneste time, dag og natt mens savnet spiser henne opp innenfra og ut og iser mer enn både det sure eplet og negleskrapet på tavlet til sammen.

Hun har alltid jobbet hardt med seg selv for å skåne og beskytte datteren sin for vonde ting og det kanskje noen vil kalle diagnosen ADD og føler at hun har behersket den oppgaven utrolig bra helt til de fremmede damene som jobber for staten Norge AS har tatt del i livene deres og snudd alt opp –ned, baklengs, speilvendt og på hodet fordi de mener at datteren har tatt skade av å ha Crazyface som mor. Hun kjenner det stikker langt inn i sjela når disse sjokkerende ordene på papiret lyser imot henne som satans djevel på en jævlig dårlig dag.

5-åringen hennes er en livsglad, liten sjel som har så mye kjærlighet i livet sitt og som elsker å tilbringe tid med mammaen sin og hennes kjæreste, men nå kommer det helt fremmede gale mennesker og skal ta fra de masse tid sammen som de aldri kommer til å få tilbake. Hun kjenner bitterheten sprute fra alle kroppens innvoller og høl mens hun lurer på hvor lenge de skal fortsette å bruke alt det hun har sagt og skrevet mot henne, for dette skader ingen andre enn en uskyldig 5-åring som vet at hun har en mamma som elsker henne av hele sitt hjerte og som antakeligvis ikke klarer å forstå hvorfor hun ikke sover hos mamma lenger.

”Mamma vil ikke ha meg noe mer.” Setningen har satt seg fast, som en brennende kule inni det tjukke hodet som kaotisk triller rundt og rundt og rundt mens hun desperat har lyst til å ta tak i henne og gi henne verdens lengste og varmeste klem og fortelle henne hvor feil hun tar. Hun kjenner seg forsvarsløs og for første gang i datterens liv, føler hun at hun ikke lenger klarer å skåne henne mot det som er vondt.

Brevet hun har hentet fra postkassa beskriver en samtale mellom datteren og dama fra barnevernet og hun leser setningen om og om igjen, som om hun ønsker å gjøre seg selv vondt verre og for å kunne forsvare tittelen hun har gitt seg selv, ved å bli enda mer Crazyface ved å gjenta det for seg selv.

”Mamma vil ikke ha meg noe mer”. Hun leser videre og svaret fra dama stikker i henne. ”Hva tenker du om det da?”

Crazyface kjenner sinnet koker innvendig fordi hun ønsket et helt annet svar fra den fremmede pedagogen som sikkert ikke har fylt 23 år enda. Hva med: ”Selvfølgelig vil mamman din ha deg! Du må aldri tro noe annet”!!

Eller er det kanskje både feil og for mye å forlange av damen som skal verne om hennes barn, selv om damen vet veldig godt at Crazyface helst skulle rømt av gårde med 5-åringen sin og vært borte til denne galskapen hadde flyttet seg lenger nord eller øst eller sør eller vest, men nei. Både mammaen og datteren må ta til takke med det svaret de fikk. ”Jeg vet ikke”, svarer 5 åringen som helt sikkert kunne ønske at mammaen tok henne på ryggen og rømte langt vekk fra disse gale folka som er enda galere enn hennes egen mamma. Resten av samtalen er en smule forvirrende og de fleste svarene 5 åringene hennes gir, stemmer like lite som med setningen ”mamma vil ikke ha meg noe mer”.

Hånden hennes skjelver mens hun tar opp telefonen og ringer. Biiiiip – biiiiiiip –biiiiiiip –biiiiiiiip – biiiiiiip. Ingen svar. Hun kjenner seg egentlig alt for sint, trist, redd og frustrert til å kunne ha en saklig samtale med hun fra barnevernet nå så hun vet ikke om hun skal føle seg lettet eller fortvilet. Hun bare vet at hun trenger et møte med de. Sånn helst i går.

To be continued later…

Reklamer

Sendt av

Dette er historien om Kathleen, en selvransakende, nymoderne liksom-hippie på vei ut av et brennende helvete og mest sannsynlig inn i et nytt et, men forhåpentligvis med litt mindre flammer. Kathleen ja. Alder spiller ingen rolle, heller ikke sted. Vitnene til hele den brennende seansen vil antakeligvis bestå av hennes aller kjæreste, stakkarslige familie, venner og fiender og en bunch av idioter som ikke er verdt å snakke om men som man allikevel nevner fordi man er oppdratt til å prøve å være litt hyggelig. Meninger. Mening meg her, mening meg der. Føler ikke at meningene hennes spiller en rolle i et samfunn som er på vei nedover i et system som spiser alle sine sjeler levende uten at noen yter motstand. Hele tragedien med hele tilværelsen er at alle er ufriviliig brainwashed og det er ikke vits å verken skyve under et teppe eller det brennende helvete. Meninger eller ikke. Hun tenkte at de ubetydelige meningene hennes kunne være verdt en blogg... Her er hennes nakne sannhet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s