Første dagen i resten av mitt liv

3 august 2016. Rom 12. IR. Illegale rusmidler. Avdelingen for de vanskeligstilte. For de som mistet plassen i samfunnet for lenge siden eller senest i går. IR: For et kreativt og anonymt navn.

Godt og blandet, søtt, salt og syrlig. Sangen fra reklamen dukker opp i minnet, spart siden ungdomsskolen mens jeg forgjeves prøver å dytte den klissete godtebiten vekk fra tenna med tunga. Enten er det Karius eller Baktus som holder igjen for denne kampen må jeg gi opp. Whatsofuckingever. Finnes verre ting i denne verden. Tro det eller ei.

kariusbaktus

Rom 12. Rommet er like sterilt og kjedelig som et sykehusrom pleier å være. Allikevel er det en trygghet å være her. Sensommeren 0-16. The summer for change. Starten på noe nytt og bedre. Or not.

Persiennene har jeg for fem minutter siden stilt inn på ”half view” slik at jeg kan stirre på trærne som blåser sidelengs i den kommende høstvinden. Bladene danser i takt med vinden og innimellom valsen skimter jeg klare stjerner som har kommet for å bli. I hvert fall for i natt. Den svarte, salte kattepusen i godteposen er mitt siste håp om å få opp den myke, røde fisken fra tenna siden tannpusen uteblir i kveld. Som David mot Goliath kjemper Trine mot fisken.

hqdefault

Tanken på at den skada hjernen min aldri skal få rus igjen irriterer meg like mye som at trærne bare bøyer seg til den ene siden. Som om de prøver å oppnå det uoppnåelige. Jeg tar meg selv i å nesten skrike til trærne. «Glem det a! Dere får ikke tak i det nå!»

Svimmelheten av å se på trærne trenger frem morsomme, lengselsfulle minner om første hasjrusen når jeg skeina til høyre som om det var eneste mulige retning eller GHB-rusen en sen lørdagsnatt. Suget etter rus tar tak i meg slik vinden tar tak i trærne. Hold nå opp ditt stygge troll.

Illegale rusmidler har kommet for å forsvinne, i hvert fall for mitt vedkommende. Legale og for så vidt. Time will show. Suget etter rus forsvinner i takt med øyelokkene som taper mot tyngdekraften.

 I morgen…

I morgen er første dagen i resten av mitt liv

Advertisements

Sendt av

Dette er historien om Kathleen, en selvransakende, nymoderne liksom-hippie på vei ut av et brennende helvete og mest sannsynlig inn i et nytt et, men forhåpentligvis med litt mindre flammer. Kathleen ja. Alder spiller ingen rolle, heller ikke sted. Vitnene til hele den brennende seansen vil antakeligvis bestå av hennes aller kjæreste, stakkarslige familie, venner og fiender og en bunch av idioter som ikke er verdt å snakke om men som man allikevel nevner fordi man er oppdratt til å prøve å være litt hyggelig. Meninger. Mening meg her, mening meg der. Føler ikke at meningene hennes spiller en rolle i et samfunn som er på vei nedover i et system som spiser alle sine sjeler levende uten at noen yter motstand. Hele tragedien med hele tilværelsen er at alle er ufriviliig brainwashed og det er ikke vits å verken skyve under et teppe eller det brennende helvete. Meninger eller ikke. Hun tenkte at de ubetydelige meningene hennes kunne være verdt en blogg... Her er hennes nakne sannhet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s